Når framtida får farger og lukt – om å gi håpet en kropp

Av Liv Berge og Karen Hannasvik

«Jeg ser det så tydelig nå», sa Ingrid stille. «Jeg ser for meg det lille pauserommet, med kaffelukt og latter. Jeg henger fra meg jakka, tar på meg forkle og begynner å rydde disken. Det er ikke fancy – men det er mitt».

Å se seg selv i en konkret framtid – med lukt, lyder, bevegelser og følelser – kan være en avgjørende vending i en veiledningsprosess. Det er da håpet får kropp. Når framtidsbildet ikke lenger bare er en tanke, men en sanselig opplevelse, vokser både mestringstro og motivasjon.

Hvorfor er visualisering og sanselige framtidsbilder så virkningsfullt i karriereveiledning? Og hvordan kan de brukes for å aktivere håp, handling og ny identitet?

Framtida som en film

Mennesker som har vært lenge utenfor skole eller arbeid bærer ofte på bilder – men ikke av framtid. De bærer bilder av nederlag. Av å ikke mestre, av å mislykkes. Som Ingrid sa tidlig i prosessen:

«Jeg ser bare et tomt landskap. Det er som å stirre ut i tåke. Jeg vet ikke hvor jeg skal».

I slike situasjoner er det ikke nok å si: «Hva har du lyst til?» eller «Hva kunne du tenke deg?» Spørsmålene treffer ikke, fordi framtida ikke føles tilgjengelig.

I utforskingen brukte Ingrid og veilederen visualisering som metode. Når veisøkere får hjelp til å bygge framtidsbilder de kan se for seg, med detaljer og sanser, aktiveres både følelser og handlingsvilje. Det skapes en emosjonell kobling til framtida.

Visualisering i teori og praksis

Framtidsrettede tanker har størst effekt når de kobles til resultatforventninger og personlige mål – altså det veisøkere tror kan skje, og det de ønsker å oppnå. Jo tydeligere de kan se for seg seg selv i en ønsket situasjon, desto sterkere blir motivasjonen. Mennesker må koble et valg til sine verdier og personlige mål, og aller helst oppleve at dette valget henger sammen med hvem de er og livet de ønsker å leve.

Derfor er visualisering ikke bare en teknikk, men et relasjonelt arbeid. Det handler om å lytte etter det veisøker allerede lengter etter, og å gi det form. «Hvordan ser det ut der du jobber?» «Hva hører du rundt deg?» «Hva gjør du med kroppen?» Slike spørsmål åpner for at veisøker kan begynne å kjenne seg i bevegelse.

Fra tenkt til kjent – Ingrids vei

Etter hvert som Ingrid begynte å forestille seg mulige jobbsituasjoner, dukket det opp bilder. Ikke store drømmer, men små, hverdagslige scener: «En kollega jeg kan tulle med. En liste over hva som skal gjøres. Kaffekanna som står klar.»

Vi jobbet med visualisering i trygge rammer – uten press. Hun fikk tegne, skrive og fortelle – og vi bygde scenarier sammen. Hvilke oppgaver gjør du? Hvem er du sammen med? Hva liker du med det?

«Det er rart», sa hun. «Når jeg ser det for meg, kjenner jeg det i kroppen. Det er som om jeg allerede er der. Da får jeg lyst til å prøve.»

Dette er kjernen i visualiseringens kraft: Når kroppen kjenner det, blir det ekte. Det gir lyst til å handle. Det gir håp som er mer enn en tanke – det blir en indre bevegelse.

Framtidsbilder og identitet

Visualisering handler også om identitet. Å se seg selv i framtida er en måte å bli kjent med seg selv på nytt. Dette er en kjerneidé i narrativ karriereteori og Life Design-tilnærmingen der veiledning handler om å skape nye historier og framtidsbilder som bekrefter hvem man kan bli.

Å formulere framtidsforestillinger er å tolke livet bakover og forestille seg et liv forover. Når veisøkere klarer å plassere seg selv i en ny scene, endres også fortellingen de bærer med seg.

For Ingrid var det dette som skjedde. Fra «arbeidslivet er en tapt arena» til «jeg ser for meg en jobb jeg kan klare og trives i». Den nye historien bar håpet – og håpet bar framdriften.

Når framtida får lukt

Å bruke sanselige framtidsbilder i veiledning er mer enn en kreativ metode. Det er en måte å gjøre framtida virkelig – og dermed mulig. Når håpet får lukt, farge, rytme og kropp, blir det lettere å ta første steg.

Som Ingrid sa:
«Det handler ikke om å drømme stort. Det handler om å se for seg noe lite og nært – og så kjenne at det er mitt».

Og det er kanskje det håp handler mest om: Å få lov til å tro at framtida har en plass til meg – og at jeg kan finne veien dit, én sanselig erfaring om gangen.

Fra framtidsbilde til plan – fra håp til handling

Når veisøker får hjelp til å forme framtidsbilder som er levende, sanselige og følelsesmessig meningsfulle, skjer det noe viktig: framtida går fra å være en tanke til å bli en erfaring. Det er nettopp denne erfaringen – lukten av kaffekoppen, lyden av stemmer, følelsen av å mestre noe i fellesskap – som gir motivasjon og retning.

Men for at dette håpet skal bli virkelig, må det også gjøres konkret og håndterbart. Derfor er det viktig å ta steget videre: fra framtidsbilde til konkrete scenarier og mål. Hva ser du for deg? Hvilke oppgaver, roller og omgivelser er med i bildet? Hva er viktigst for deg? Når veisøker har prioritert ett eller flere realistiske scenarier, kan vi sammen utvikle en handlingsplan – et veikart som inneholder både små, hverdagslige skritt og større grep som krever støtte og koordinering. Det kan handle om å ta kontakt med en arbeidsgiver, søke tilrettelegging på jobben, få hjelp fra NAV eller inkludere familien i planleggingen.

Her blir handlingsplanen et praktisk verktøy – mens det sanselige framtidsbildet fortsetter å være drivkraften. Det gir både retning og utholdenhet – og gjør det mulig å oversette håp til handling, én konkret beslutning av gangen.

________
Teoretisk grunnlag for tekst finnes i hovedsak hos Højdal 2023: Karrierevejledning og Skålvik og Skålvik 2019: Motivasjon og læring.