«Kanskje det finnes en vei for meg også» – om å vekke framtidshåp gjennom ny selvforståelse

Av Liv Berge og Karen Hannasvik

«Jeg kan jo ingenting. Det finnes ikke jobber for sånne som meg.» Ordene tilhører Ingrid, 54 år. Hun sa dem lavmælt, nesten unnskyldende, i vårt første møte. År utenfor arbeidslivet hadde tæret på både kroppen og selvbildet. Smertene, ensomheten og følelsen av å ha blitt «avskiltet» som arbeidstaker hadde satt seg. Men bak ordene lå noe mer: et dypt savn etter å høre til, etter å bidra – og etter å bli sett på nytt.

Framtidshåp og arbeidshåp har en helt spesiell betydning i karriereveiledning. Håp er ikke bare en følelse. Det er en mental bevegelse – en kobling mellom fortid, nåtid og framtid som gir vilje og retning til å handle. Karrierevalg handler både om å velge og om å forestille seg og gradvis skape et liv man kan stå i, leve med, og utvikle seg i.

Håp som prosess – ikke prestasjon

Framtidshåp handler om å kunne se for seg at livet kan bli bedre – og å tro at det finnes noe man selv kan gjøre for å bidra til det. For mange veisøkere er dette håpet skjørere enn vi aner. Helseutfordringer, avbrutt utdanning, lange perioder uten arbeid, eller erfaringer med å falle utenfor fellesskapet, kan svekke både mestringstroen og troen på at man har en framtid å gå inn i.

I karriereveiledning jobber vi derfor ikke bare med informasjon og tiltak – vi jobber med gjenoppdagelse. Gjenoppdagelse av kompetanse, verdi og muligheter. Det innebærer å gå inn i livshistorien til veisøker, og å stille spørsmål som løfter fram det som fortsatt lever, selv om det er gjemt. Da Ingrid fikk spørsmålet: «Hva har du trivdes med før? Hva fikk deg til å føle deg nyttig?» svarte hun etter hvert: «Når kundene kom innom ferskvaredisken og spurte etter ‘det vanlige’ – og jeg hadde det klart til dem. Jeg likte å ordne og få ting til å flyte».

Ny selvforståelse – ny retning

Ingrids prosess begynte med en verdibasert og styrkefokusert kartlegging. Gjennom refleksjonsverktøy som Profkart Mestring og verdisamtaler fikk hun hjelp til å hente frem konkrete erfaringer hun hadde glemt. Sammen utforsket vi tidligere suksesser, arbeidsoppgaver hun mestret og trivdes med, og hva disse oppgavene hadde til felles.

Hun begynte å lage sin egen «Mestringsbank»: en personlig verktøykasse med oppgaver hun kunne mestre (grønne), oppgaver som krevde støtte (gule), og oppgaver hun ville unngå (røde). Etter hvert så hun et mønster: Hun trivdes best når hun fikk kombinere oversikt, omsorg og rytme i hverdagen. Og aller viktigst – hun begynte å bygge en ny sannhet: «Det finnes jo faktisk ting jeg kan gjøre. Kanskje det finnes en jobb for meg også.»

Framtidshåp i teori og praksis

I sosialkognitiv karriereteori formes framtidshåp og karrierevalg av samspillet mellom mestringstro, resultatforventninger og personlige mål. Når en person ser for seg at en innsats kan føre til noe meningsfullt – og tror at hun har det som trengs for å lykkes – da styrkes både motivasjon og utholdenhet.

Framtidsbildet må være tett koblet til ny selvforståelse. Mennesker trenger å se seg selv i en mulig framtid – ikke som drøm, men som et scenario som føles ekte, nært og håndgripelig. For Ingrid handlet det om å kunne se seg selv på jobb igjen. Ikke hvor som helst, men et sted der hun kunne være med og bidra og der det var sosialt, oversiktlig og meningsfullt.

Håp som drivkraft

Da Ingrid begynte å jobbe med «Min presentasjon» – en konkret, personlig oversikt over hva hun kan, vil og søker – skjedde det noe. Framtidsbildet ble mer enn en tanke. Det ble et prosjekt hun selv kunne styre. «Nå har jeg lyst til å prøve. Jeg kjenner at jeg vil være med igjen» sa hun. Håpet hadde blitt bevegelse.

Det er i dette punktet karriereveiledning har sin mest livgivende kraft: Når framtidshåpet går fra å være noe utenfor, til å bli noe man bærer med seg. Noe som gir mening her og nå, og som peker framover med mot og retning.

Å styrke framtidshåp er ikke å «fikse folk». Det er å hjelpe mennesker å se seg selv med nye øyne – at de våger å forestille seg at de har en plass i fellesskapet, i arbeidslivet og i eget liv. Som Ingrid sa mot slutten av sin prosess: «Jeg trodde det var for sent. Men nå ser jeg at det bare var noe jeg hadde sluttet å tro på. Ikke noe som faktisk var sant».

_____
Teoretisk grunnlag for tekst finnes i hovedsak hos Højdal 2023: Karrierevejledning og Skålvik og Skålvik 2019: Motivasjon og læring.